torsdag 29. juli 2010
Avslappede australiere og en stresset Randi
Jeg må bare si det: Er du en person som liker å ha alt planlagt på forhånd er kanskje ikke Australia stedet for deg. Det meste som skjer her er planlagt i siste liten, men det virker ikke som om det bryr noen. Tvert imot. Som planleggingstypen må jeg innrømme at jeg blir litt stresset når jeg spør:” Hva skjer i kveld?” Og svaret som regler er noe sånt som: ”Vet ikke. Noe gøy.” Dette kan være frustrerende, men jeg tror jeg har godt av det er slik. Bare vent. Når jeg kommer tilbake til Norge vil jeg ikke snakke så fort som jeg gjorde og svare dere alle med ”No worries”. Eller …. :p Ta livet som det faller seg, hakuna matata osv. Det ligger noe i den tankegangen. Det skjer uansett som regel noe gøy her. Så å stresse med at ingen planlegging = no fun er helt meningsløst. Har man ikke noe å gjøre er det alltid noen å finne på noe med. Når det gjelder i-house kan man se film i the Red Room, spille eller gjøre noe annet i the Games Room, dra med noen på shopping eller bare skravle på rommet. Nå har(uheldigvis) skolen begynt nor som betyr noen ensomme øyeblikk på rommet med en ”god” bok. Merker jeg begynner å stresse litt med lesingen allerede. Men sier jeg det til noen får jeg ikke overraskende svaret: ”No worries”. Så stryker jeg i et fag dette semesteret skylder jeg på australia. Bare så det er sagt :p Kanskje ikke avslappede australiere har en god innvirkning på en nå mindre og mindre stresset meg. Anyways:Hakuna matata ;)
Advance Australia Fair
Siden jeg var liten har jeg alltid hatt et ønske om å reise til Australia. Jeg har hørt utrolig mye bra om landet og synes australiere virker som positive folk. I tillegg er dette med vinter og mørketid ikke noe jeg helt ser mørkt på å reise fra… :p Andre året på lærerhøgskolen i Trondheim bestemte jeg meg derfor for at tiden var inne for å ta et år i det herlige landet som jeg har hørt så mye om. Etter mange måneder med bestemmelser som hvor vil jeg dra, hva vil jeg studere og hvor mye vil det koste, hadde jeg endelig planene klare. Med god hjelp fra SONOR (Study Outside Norway) falt valget endelig på University of Wollongong. Dette er et universitet som ligger én time sør for Sydney, rett ved kysten. Etter mye om og men fikk jeg godkjent fag i engelsk og skulle studere dette det første semesteret. Det kan være vanskelig å få fag godkjenning fra Høgskolen man går på i Norge OG å få det lagt inn i studieplanen og godkjent av universitetet i landet du skal til, så her bør man starte tidlig. Flybillett fikset jeg gjennom Kilroy. De har gode priser og det kan være lettere å endre hjemreisedato gjennom dem om man kjøper tur/retur billett(noe som lønner seg).
Da jeg tok av fra Gardermoen 19.15 torsdag 15. Juni, så jeg for meg en slitsom flytur. Det skulle totalt ta 27 timer hvorav det først tok to timer til Franfurt, deretter 6 timer til Abu Dabi, og sist(men ikke minst) 14 timer til Sydney. Merkelig nok gikk flyturen unna i en fei. Jeg møtte en en del andre norske studenter i Frankfurt og alt gikk lettere når vi skulle til Abu Dabi alle sammen. Fra Abu Dabi fløy jeg alene og sov nesten hele veien(lykke!), og ble kjent med en skikkelig alright australsk lærer på slutten av turen. Han hjalp med baggasje m.m. på flyplassen og sørget for at jeg fant sjåføren som skulle kjøre meg til Wollongong. Må si det var et godt førsteintrykk av australiere Som om ikke det var nok fortalte sjåføren som kjørte meg videre på ferden a jeg kunne stikke innom og kjøpe sykkelen til kona hans om jeg trengte en sykkel. Skal si ting ordnet seg fort!
Ca 30 timer etter å ha tatt av fra Gardemoen ankom jeg altså Wollongong. Byen kan minne om Trondheim på den måten at det er en studentby. Det er tusenvis av studenter her, og selv om det er flest aussies er mange nasjonaliteter representert. Stedet jeg skulle bo, International House, hadde, ikke overraskende, studenter fra mange ulike land. Det jeg ikke var klar over før jeg kom var at over halvparten av de som ikke var australiere var fra USA( eller ”the states” som de kaller det). Min frykt for å ikke få venner fordi jeg reiste helt alene fant jeg fort ut var helt unødvendig. Så fort jeg trådte innenfor frokostsalen den morgenen jeg ankom, ble jeg kjent med minst fem stykker på et kvarter. Jeg hadde egentlig planer om å slappe av litt på rommet og komme i orden den første dagen, men før jeg visste ordet av det ble jeg dratt med på en tur til et blow hole ca en halvtime utenfor byen. På turen ble jeg kjent med flere herlige mennesker, de fleste fra statene, men også ei fra Norge. Kjempekoselige var de alle sammen Vi spiste lunsj i en park før vi dro tilbake.Middagen ble servert i matsalen klokken 6 og det var deilig med skikkelig mat etter en lang dag. Siden jeg bor på International House er alle måltider inkludert i prisen og man spiser derfor alltid sammen i matsalen. Dette gjør at man er sosial så å si hele tiden, og uansett hvilke bord man setter seg ved blir man kjent med nye mennesker. Alle jeg har møtt hittil er veldig frempå og problemet var ikke å bli kjent med folk det var å huske navnet på alle man ble kjent med. Personlig fikk jeg et problem når det gjalt mitt eget navn. Verken australiere eller amerikanere klarer å uttale navnet Randi, og jeg misliker Randy. Dette første til flere diskujoner om hva mitt kallenavn burde være. Etter en god stund, med mange involverte, havnet vi på ”D” (dee). Dette har jeg blitt kalt nå i tre dager, og jeg liker det Lett og huske og lett og uttale, uansett språk. De fire andre nordmennene har hatt samme problemet, så en del kallenavn er det nødt om å bli. Eivor, ei kjempehyggelig jente fra bodø, ble for eksempel hetende ”Ivy”, noe som funker for alle.
Lørdag er tydeligvis ikke en stor utedag i Australia så jeg la meg tidlig lørdag kveld og forsøkte å kvitte meg med jet lagen. Folk hadde planer om å ut på ting, men jeg orket rett og slett ikke å være med. Etter tolv timer var jeg utsovet og søndag dro jeg, og noen nye, men fort gode venner på shopping. På kvelden var det ”pre-drinking” på et av rommene før det bar ut på byen. Her kaller de det forrsten ikke ”partying” med ”clubbing”. Det var kjempegøy å danse hele kvelden og når vi kom hjem i 2-3 tiden så vi en film i the Red Room, stua, før alle la seg.
Det er nå midtvinters i Australia og man skulle derfor tro det var kaldt. Jeg må innrømme at rommene ikke er kjempevarme da de ofte har ca samme temparatur som ute, men bortsett fra dét er det ikke ille. Shorts og t-skjorte virker som er det vanligste å ha på både sommer og vinter. Jeg går foreløpig i bukse og genser, men havet er deilig og når solen er oppe kan man bade uten problemer. På vei hjem fra byen om natten virker for øvrig heller ikke som noe problem :p
Hittil har det skjedd noe absolutt hele tiden. Mandagen var ikke annerledes. Når vi shoppet hadde én kjøpt inn et volleyballnett, så vi dro derfor på stranden og spilte. Noen badet og etter noen timer måtte vi hjem til middag. Etter middag var det rett på rommet og skifte til hvite klær før alle var klarte for noen bli-kjent-leker og deretter discobowling. Jeg er skikkelig dårlig i bowling, men gøy var det allikevel Det jeg liker så godt med Australia, og spesielt International House, er at selv om veldig lite er planlagt, så skjer det noe hele tiden. Ingen henger sammen i klikker eller holder for seg selv. Finner man på noe å gjøre slenger folk seg bare på. Ting blir gjerne planlagt i siste minutt og det er bare sånn det er her. Hvordan folk kan være så våkne og frempå hele tiden synes jeg virker litt slitsomt, men det viser seg at en ”nap” midt på dagen er vanlig. Heldigvis!
I skrivende stund lengter jeg etter litt hvile etter en dag på Uni, skolen, hvor vi har fåt masse info. Jeg sjekket ut URAC(treningssenteret) som ligger på campus. Her skal jeg helt klart melde meg inn! Men det får bli når jeg får tid… Nå er det snart middag og mer skravling. Må bare si: so far, so good!
Da jeg tok av fra Gardermoen 19.15 torsdag 15. Juni, så jeg for meg en slitsom flytur. Det skulle totalt ta 27 timer hvorav det først tok to timer til Franfurt, deretter 6 timer til Abu Dabi, og sist(men ikke minst) 14 timer til Sydney. Merkelig nok gikk flyturen unna i en fei. Jeg møtte en en del andre norske studenter i Frankfurt og alt gikk lettere når vi skulle til Abu Dabi alle sammen. Fra Abu Dabi fløy jeg alene og sov nesten hele veien(lykke!), og ble kjent med en skikkelig alright australsk lærer på slutten av turen. Han hjalp med baggasje m.m. på flyplassen og sørget for at jeg fant sjåføren som skulle kjøre meg til Wollongong. Må si det var et godt førsteintrykk av australiere Som om ikke det var nok fortalte sjåføren som kjørte meg videre på ferden a jeg kunne stikke innom og kjøpe sykkelen til kona hans om jeg trengte en sykkel. Skal si ting ordnet seg fort!
Ca 30 timer etter å ha tatt av fra Gardemoen ankom jeg altså Wollongong. Byen kan minne om Trondheim på den måten at det er en studentby. Det er tusenvis av studenter her, og selv om det er flest aussies er mange nasjonaliteter representert. Stedet jeg skulle bo, International House, hadde, ikke overraskende, studenter fra mange ulike land. Det jeg ikke var klar over før jeg kom var at over halvparten av de som ikke var australiere var fra USA( eller ”the states” som de kaller det). Min frykt for å ikke få venner fordi jeg reiste helt alene fant jeg fort ut var helt unødvendig. Så fort jeg trådte innenfor frokostsalen den morgenen jeg ankom, ble jeg kjent med minst fem stykker på et kvarter. Jeg hadde egentlig planer om å slappe av litt på rommet og komme i orden den første dagen, men før jeg visste ordet av det ble jeg dratt med på en tur til et blow hole ca en halvtime utenfor byen. På turen ble jeg kjent med flere herlige mennesker, de fleste fra statene, men også ei fra Norge. Kjempekoselige var de alle sammen Vi spiste lunsj i en park før vi dro tilbake.Middagen ble servert i matsalen klokken 6 og det var deilig med skikkelig mat etter en lang dag. Siden jeg bor på International House er alle måltider inkludert i prisen og man spiser derfor alltid sammen i matsalen. Dette gjør at man er sosial så å si hele tiden, og uansett hvilke bord man setter seg ved blir man kjent med nye mennesker. Alle jeg har møtt hittil er veldig frempå og problemet var ikke å bli kjent med folk det var å huske navnet på alle man ble kjent med. Personlig fikk jeg et problem når det gjalt mitt eget navn. Verken australiere eller amerikanere klarer å uttale navnet Randi, og jeg misliker Randy. Dette første til flere diskujoner om hva mitt kallenavn burde være. Etter en god stund, med mange involverte, havnet vi på ”D” (dee). Dette har jeg blitt kalt nå i tre dager, og jeg liker det Lett og huske og lett og uttale, uansett språk. De fire andre nordmennene har hatt samme problemet, så en del kallenavn er det nødt om å bli. Eivor, ei kjempehyggelig jente fra bodø, ble for eksempel hetende ”Ivy”, noe som funker for alle.
Lørdag er tydeligvis ikke en stor utedag i Australia så jeg la meg tidlig lørdag kveld og forsøkte å kvitte meg med jet lagen. Folk hadde planer om å ut på ting, men jeg orket rett og slett ikke å være med. Etter tolv timer var jeg utsovet og søndag dro jeg, og noen nye, men fort gode venner på shopping. På kvelden var det ”pre-drinking” på et av rommene før det bar ut på byen. Her kaller de det forrsten ikke ”partying” med ”clubbing”. Det var kjempegøy å danse hele kvelden og når vi kom hjem i 2-3 tiden så vi en film i the Red Room, stua, før alle la seg.
Det er nå midtvinters i Australia og man skulle derfor tro det var kaldt. Jeg må innrømme at rommene ikke er kjempevarme da de ofte har ca samme temparatur som ute, men bortsett fra dét er det ikke ille. Shorts og t-skjorte virker som er det vanligste å ha på både sommer og vinter. Jeg går foreløpig i bukse og genser, men havet er deilig og når solen er oppe kan man bade uten problemer. På vei hjem fra byen om natten virker for øvrig heller ikke som noe problem :p
Hittil har det skjedd noe absolutt hele tiden. Mandagen var ikke annerledes. Når vi shoppet hadde én kjøpt inn et volleyballnett, så vi dro derfor på stranden og spilte. Noen badet og etter noen timer måtte vi hjem til middag. Etter middag var det rett på rommet og skifte til hvite klær før alle var klarte for noen bli-kjent-leker og deretter discobowling. Jeg er skikkelig dårlig i bowling, men gøy var det allikevel Det jeg liker så godt med Australia, og spesielt International House, er at selv om veldig lite er planlagt, så skjer det noe hele tiden. Ingen henger sammen i klikker eller holder for seg selv. Finner man på noe å gjøre slenger folk seg bare på. Ting blir gjerne planlagt i siste minutt og det er bare sånn det er her. Hvordan folk kan være så våkne og frempå hele tiden synes jeg virker litt slitsomt, men det viser seg at en ”nap” midt på dagen er vanlig. Heldigvis!
I skrivende stund lengter jeg etter litt hvile etter en dag på Uni, skolen, hvor vi har fåt masse info. Jeg sjekket ut URAC(treningssenteret) som ligger på campus. Her skal jeg helt klart melde meg inn! Men det får bli når jeg får tid… Nå er det snart middag og mer skravling. Må bare si: so far, so good!
Abonner på:
Innlegg (Atom)